Første gang en stork landet på et tak over meg, stanset jeg opp. Det er en merkelig og vidunderlig ting å se en fugl på størrelse med et lite barn folde vingene og sette seg i et rede som har vært der i flere tiår. Siden da har jeg vært oppmerksom.
Adopt A Stork begynte med en enkel idé. Da mine egne to barn ble født, kom jeg til å se på storkene på taket på en annen måte. Et barns ankomst og storkenes ankomst hører til samme årstid. En gave kan romme begge deler. En familie gir navn til en hvit stork, mottar et minnekort og følger en registrert reise gjennom året.
En stork på taket er et lite, alminnelig mirakel. Det minste vi kan gjøre, er å legge merke til det.
Journalen er der jeg tar vare på det jeg lærer: hvordan storker krysser kontinenter, hvordan de fostrer ungene sine, historiene folk har fortalt om dem i århundrer og menneskene som jobber for å holde våtmarkene sunne. Jeg skriver for alle som har sett opp på en stork og villet vite mer.
Slik jobber jeg
Jeg er en storkeentusiast. Jeg leser forskningen, snakker med menneskene som gjør arbeidet og prøver å få fakta riktig. Når jeg tar feil, retter jeg det.
Ti prosent av overskuddet går til storke- og våtmarksprosjekter hvert kvartal. Det er den delen jeg er mest stolt av.
